Vi hadde nesten ingen ting da jeg var liten. Ikke en plastsekk en gang. Langt mindre et rompebrett.  Men vi var ikke hjelpeløse. Det er feil å si, vi. Jeg var ikke blant vi. Jeg prøvde å bli med blant dem. Det er vanskelig å bli med dem. Det er det bare lillebrødre som vet hvor vanskelig det er å bli med på leken blant de store guttene.

Vinteren var som alle vintre i barndommen, full av snø. Grubba, grusbakken ved Hointorget, hvor vi lekte med biler om sommeren, var nå dekt av snø. Det er feil å si biler. Vi hadde nesten ingen ting da jeg var liten. Bilene var steiner. Men for oss var steinene biler. Biler som laget veier i den løse grusen. De kjørte gjennom tunneler under torva der det ikke var grus og i store svinger opp hele den grusete Grubba.

Så kom krigen. Krigen kom alltid etter en lang dag med vegbygging.  Først kom flyene. Det var steiner det også. Vi hadde nesten ingen ting da jeg var liten. Så slapp de bombene. Det var steiner det også. Vi hadde jo nesten ingen ting da jeg var liten. Men disse steinbombene var dårlige saker, gitt. De  ødela jo nesten ingen ting, så vi måtte hjelpe til med føttene og hendene. Så er etter mye sparking, fekting og kasting av steinbomber, var alt av dagens leik jevnet med jorda. Grubba så som før, en stor, lang og bratt grusbakke.

Den var så bratt at det gikk an skli på rompa når det var vinter og snø og noen hadde allerede akt seg nedover. Men det gikk ikke fort. Derfor hadde de, stor guttene, skaffet en kolli. Det er feil å si kolli, det heter vel én kollo, men det sa vi aldri. En kolli var en stor pappeske hvor det var mange små esker i, for eksempel skoesker. Den tomme kollien, den tomme pappeska var så stor at det var plass til et par, små storgutter i. De som ikke var i eska, puffet eska utfor bakken. Med hyl og skrik gikk ferden nedover. De neste som var modige nok til å gå inn i en mørk eske på en ferd som helt sikkert endte med knall og fall, fikk prøve seg.

Den som alltid står utenfor, er veikest, dummest og minst. Får en usynlig, ikke målbar egenskap. Egenskapen heter mot. Jeg skulle tørre å krype inn i eska og la meg puffe utenfor bakken. De skulle få se, jeg var like modig som dem. Men etter mange turer hadde eska blitt så lealaus at det var bedre å rive den i stykker. Kan hende det var mørkredde gutter blant storguttene heller ville ha en papp bit å skli på med full kontroll. Turene i eska kunne ikke beskrives som en kontrollert ferd.

Sjansen for at også jeg skulle få meg en liten pappbit var også til stede, men først måtte jeg opp bakken. Å vente på en storgutt skulle skli nedover bakken og etter på la meg få låne pappbiten. Det vil aldri skje. Jeg kjente bror min og storguttene for godt til det. Det vil aldri skje! Jeg måtte opp og hente min egen pappbit.

Jeg stabbet oppover. Snøen var dyp. Jeg hadde jo korte bein og det var tungt å dra opp beina av snøen for hvert skritt. Litt sammenpresset  var snøen riktig nok. Oppe på bakken satt første storgutt klar til å sette utfor. Nå hadde jeg kommet halvvegs opp i bakken. "Fløtt dæ!" En må hør etter foreldre, lærere og storgutter. Men snøen er laus og ennå djupere utafor, så jeg forsetter som jeg har begynt, midt i bakken. "Fløtt dæ!" Nå er det flere som roper, men snøen er forsatt like laus utafor, så jeg forsetter. Det tar si tid, men jeg skal komme opp. Da hører jeg bror min rope: "Det er berre bror min!"

Jeg er jo ikke luft bare om jeg er lillebor, men helt sikkert til bry og midt vegen så klart. "Fløtt dæ!" Men jeg klar  ikke. Jeg er sliten, jeg er jo liten og veik. Nå klarer jeg ikke flytte en fot, sjøl om jeg hører det er alvor. "Fløtt dæ!" "Jammen ska æ berre kjør?" hører jeg han som sitter klar til å kjøre, spørre. "Ja," seier bror min, og legger til "det er berre bror min."

Det siste jeg husker er et par glatte, lysebrune lærsåler, sålene til et par randsydde beksømsko.

Far min kom for å hente oss til middag. Han fortalt han så meg fly i lufta og lande som ei bombe i laussnøen.