Gitaren hadde stått på stua i årevis






-----
Det var en vanlig dag på jobben. Nei, det var det ikke, jeg måtte først komme til jobben. Som så mange andre arbeidere, må også jeg tilbringe en halvtime i bil før jeg kommer til jobben. Det er ofte helt greit det; høre på radio, vri litt på rattet, se på utsikten.  Det har seg slik, jeg har kjørt veldig mange gamle biler opp gjennom årene og noen vil vel si jeg er gammel jeg også. De gamle bilene har av og til stoppet, av og til ikke ville starte. NAF har blitt kontaktet mange ganger. Jeg hører til reparasjonsgenerasjonen og er oppdratt til å være selvhjulpen. Jeg kan for eksempele skifte hjul når det punkterer.

Det startet litt utpå høsten. Det dugget på ruta, på innsiden av ruta. Jeg trodde det var pusten min som laget duggen så jeg satte på varmeapparatet. Da ble det ennå mer dugg. Til slutt måtte jeg innse det, det var lite å spare på å bruke reint vann på radiatoren. Forrige vinter hadde nok vært kald nok til å fryse sund det som skulle varme opp bilen og holde vinduene klare. Men som sagt, jeg kan skifte punkterte hjul. Et punktert varmeapparat, ingen sak. Opp med pansret og fram med skrujern og skiftnøkkel og slik ble vannet til varmeapparatet forbikoblet og duggen forsvant, og det gjorde også en potensiell verkstedstedsregning. Det var på høsten og vinteren ville komme. Det var ikke til å tvile på, men så ville en vår komme og da skulle jeg se mer på det ødelagte varmeapparatet. Men først kom vinteren mørk og kald som vanlig. Denne januardagen jeg kjørte til jobb var så kald som januardagene var i barndommen. Votter, skjerf og lue var påkledning også inne i bilen og isskrapa var i hyppig bruk og gjennom ruta kunne jeg se vegen. Mørkt var det. Sola er jo bare på formiddagsbesøk tidlig i januar.

Vi liker å være best i Steinkjer. Best på å ha vet verst også. Vi klarer aldri å slå kulderekordene til Røros. Men det sureste været, det har vi. Det sørger fjorden for. Og det var nettopp fjorden som møtte meg på veg til jobben og gjorde jobbreisa uforglemmelig. Frostrøyken steg opp fra fjorden, snek seg umerkelig og la et grått lag på frontruta. Nå så jeg lite. Ingenting er vel riktigere å si, så jeg bremset og satte på vindusviskesene på fullt. Det hjelp ikke, så jeg satte på varmeaparatet. Det virket ikke det visste jeg jo egentlig godt. Mørkt, kaldt, det skulle bli godt å komme på jobben å få seg en varm kopp kaffe, men før det måtte jeg kjøre noen kilometer til i mørke, i blinde? Jeg åpnet sidevinduet skrapte med isskrapa med venstrehanda, men både skrapa og handa var for kort til å få sikt til mer enn venstresida, og så la frostrøyken seg på vinduet igjen. Dugg på innsiden, rim på utsiden, dette var umulig.

Hadde jeg sett ei flaske rødsprit bak i bilen? Kunne det være noe som ville gjøre en beksvart, kald januar dag bedre. Jeg kunne begynne med vinduene. Jeg satt giret i park og gikk ut og bak bilen. Nei, jeg satte ikke bilen i park. Bilen beveget seg! Det var kaldt, men nå kom det bølger kulde og varme om hverandre i en lamslått kropp. Bilen går ikke fort, men jeg står helt stille. Bilen farer utfor kanten, ned på jernbanelinja, ruller videre og ender i fjorden med taket ned og alle fire hjulene surrende opp før den forsvinner i dypet. Skekkbildene slipper taket. Bilen har gått lang men ikke så langt. Den står vel i første gir. Så tenker jeg ikke lenger, ser ingen skrekkbilder lenger. Jeg løper, jeg kan nå igjen bilen. Jeg åpner bakdøra og kravler meg mot førersetet. Med beina på ryggstøttene og hendene på rattet, svinger jeg bilen bort fra venstre kjørefelt og en tutende trailer.


Del 2
Det var en vanlig dag på jobben. Jobbreisa hadde ikke vært helt som vanlig, men nå hadde jeg drukket kaffe og sto å pratet. Da plutselig ...